Det hender jeg er på tur med smått ved hånden og et mye brukt ord i den sammenheng er: «Se». Mormor må se på det småmor har fått øye på og noen ganger det mormor som sier: «Se.» Det er som et ekko av barnet man selv var, en gang, dette å rusle sammen med en som er relativt ny i verden.
Stener, blomster, småkryp og vinget av ulik art er egnet til å se på. Og vi ser, snakker om og tar med oss. Buketter plukkes og overrekkes. Egentlig burde man være utstyrt med en million tomme fyrstikkesker med hull i, til alle de merkverdige vesenene som skulle ha vært med tilbake. Heldigvis er man ikke det. For vi snakker også om å ikke fange, skade og å ta vare på det levende rundt oss.
Da er det godt at det er kongler, pinner og stener man kan drasse med tilbake. Våre funn blir sett på og snakket om, helst på verandaen, for det er klart det er begrenset hva man kan trekke med inn. Noen ganger er «skatten» så fin at den bare må inn og ligge sammen med andre skatter som er funnet med tidligere og noen må være med småmor hjem.
Å gå slik, blir omtrent som å se verden med barnets briller. Ny og forunderlig. Spennende og med noe som kan være farlig og noe som bare er fint og ufarlig. Mormorbrillene må av. Det kjedelige er plutselig ikke kjedelig lenger og det ubetydelige blir betydelig. Fargene blir anderledes på et vis, når vi skal bestemme oss for hvilken farge vi har sett. For hva er egentlig rødt og rosa og hva er blått?
Det fikk meg til å tenke på Lennon-brillene mine. Sånne runde blå, som setter blåfarge på alt rundt en. Med dem på nesen er verden plutselig endret. Kanskje man skulle se verden gjennom ulike briller, litt oftere?
Lennon-briller
.jpg)
.jpg)
.jpg)
